S I E M   R E A P

KAMBODSJA

Her startet eventyret!

I billettluka på Mochit 2 busstasjon i Bangkok.

Bussen min i ingenmannsland mellom Thailand og Kambodsja. Sjåførene og konduktøren venter mens passasjerene ordner formalitetene. Jeg var den eneste ombord med E-visa, det viste seg å være smart. Jeg var ferdig lenge før de andre, og slapp nesten å stå i kø i det hele tatt.

Etter 6 timer i buss + et par timer ved grensa, var jeg klar for kambodsjansk taxi i Siem Reap.

Alle vil tjene til livets opphold. Da er kanskje en mobil kiosk en god idé?

Om det er en like god idé å bruke egne barn som airbag er en annen diskusjon.

Vi skal i alle fall være forsiktige med å preke moral vi som nyter godt av en oljesmurt økonomi i det høye nord. Og kan kjøpe Europas billigste bensin omtrent.

Moped er uten tvil et meget nyttig og effektivt framkomstmiddel i alle fall.

Selv om det er mulig noen barnevernsansatte i Norge ville fått noe mer bakoversveis enn denne hjemmesidas forfatter har om de hadde observert slikt i hjemlandet?

Elegante damer sykler gjerne.

Med eller uten bagasje

Skoleungene stopper ved kiosken for påfyll, men mamma venter på mopeden.

Kulturkollisjon? Coca Cola og tradisjonell, kambodsjansk selger av ferskvannsskjell?

En skulle kunne tro at alt amerikansk var svartelistet fra et land som er blitt så mye elendighet til del pga verdensherskeren i vest. Men det viser seg at Kambodsjanerne er et storsinnet folkeferd, her blir alle tatt i mot med vennlige og åpne armer.

Det er ikke noe rart en blir fristet til å spise mye frukt.

For meg i særdeleshet ananas og mango.

Jeg regner med at elektrikeren i Siem Reap har like god oversikt over dette virvaret av ledninger, som de dyktige utøverne i faget har hjemme i Norge.

Munken(e) har sin faste runde hver morgen.

Og gaven er til glede for begge parter.

Giveren får en velsignelse med på kjøpet, og fred i sitt indre.

Munken får sitt bidrag slik at sulten kan temmes denne dagen også.

Her forberedes dagens lunsj. Grillmesteren har tydeligvis gjort dette før.

Selv om det kan se slik ut, er det ikke et røykeri. Men jeg vil tro at håret til jenta får en ikke helt røykfri odør etter flere timer ved denne grillen.

For de som har lest det jeg skrev om templene i Angkor, er det aldeles unødvendig å nevne at dette er samme elva som ble brukt til å frakte steinene til gigantbyggverkene noen kilometer lenger opp, Siem Reap River.

Det er ikke sikkert at de som bor i husene har samme syn på idyllen som vi turister har?

Spesielt i regntiden, fra mai til november,

kan jeg tenke meg at det er en smule mindre sjarmerende for huseierne.

Men elva gir jo både mat og vaskemuligheter av både kropp og klær, selv om jeg nok ikke tror den blir brukt som drikkevannskilde lenger.

Det samler seg mye søppel ved forskjellige hindringer. Og den enkleste måten å kvitte seg med det på er å dytte det ut i strømmen slik at neste mann også får en jobb å gjøre.

Det er kanskje en grunn til at (det i alle fall ser ut som om) det er de fattigste som bor nærmest elva?

Siem Reap-elva renner ut i Sørøstasias største innsjø, Tonle Sap,

noen km nedenfor der dette bildet er tatt.

Jeg tok en Tuktuk omtrent ei mil utenfor byen for å gå langs elvebredden.

En eksotisk spasertur for meg, kanskje var jeg like spennende for denne jenta?

Det var i alle fall ingen andre turister der da jeg gikk forbi. De aller fleste, for ikke å si alle, haster til Tonle Sap for en båttur ut til de flytende landsbyene der.

Siden hun satt ved den andre elvebredden måtte jeg vinke og peke på kameraet mitt. Tillatelsen til å ta bilder følte jeg at hun ga meg ved å vinke tilbake.

Kanskje sitter hun og tenker på fremtiden sin og om hun noen gang vil ha muligheten til å komme til mitt land?